Artikulasjon
Sju tegn på de samme fire tonene, alle til å lytte til: fire ganger den samme tonen, og bare lengden og ansatsen endrer seg — slaget blir liggende der det ligger.
Artikulasjon sier hvordan en tone settes an, og hvor lenge den holdes. Den endrer verken når den kommer eller hvilken den er: de fire fjerdedelene står på samme sted på hvert bilde på denne siden, og fire ganger er det den samme tonen. Det som endrer seg, er den klingende lengden innenfor den skrevne verdien og kraften i ansatsen. Utgaven uten tegn kommer først — den er målestokken alt annet høres opp mot.
Uten tegn
Fire ganger den samme tonen, uten noe over. Hver klang stopper like før den neste — det bitte lille mellomrommet hører til vanlig spill og er ennå ikke et staccato. Opp mot denne utgaven måles alt det andre.
Staccato
Prikken over eller under notehodet: tonen klinger omtrent halvparten så lenge som den står skrevet, og resten av verdien er stillhet. Det er det aller vanligste artikulasjonstegnet, og det betyr aldri et annet tempo — bare en kortere note.
Staccatissimo
Den lille kilen, en utfylt spiss i stedet for en prikk: så kort som instrumentet tillater, omtrent en fjerdedel av den skrevne verdien. I eldre utgaver står kilen ofte der det bare menes staccato — før 1800 er de to tegnene ikke klart atskilt.
Portato
Strek og prikk sammen over én note: båret, men likevel atskilt. Tonen holdes nesten helt ut og avsluttes så tydelig — en mellomting som franskmennene kaller louré. På et strykeinstrument blir buen på strengen.
Tenuto
Den vannrette streken: tonen holdes hele sin verdi, til siste øyeblikk, og får ofte litt vekt med seg. Prikkens motsetning — og det eneste tilfellet på denne siden der ingenting trekkes fra.
Aksent
Den liggende kilen: tonen settes kraftigere an enn naboene, men beholder nøyaktig den skrevne lengden. Betoningen ligger i ansatsen, ikke i lengden; etter støtet faller tonen tilbake til sin vante styrke.
Marcato
Den stående spissen: sterkere enn aksenten og dertil kortere — markert, skarpt, ettertrykkelig avsatt. Det er summen av de to som gjør forskjellen: et marcato uten kortheten låter bare kraftig, uten skarpheten bare betont.
Legato og legatobue
Buen over flere noter: de går over i hverandre uten avbrudd, hver klang varer til den neste setter inn. Bare den første noten under buen settes an; hos strykerne betyr det ett buestrøk for alle, hos blåserne ett tungestøt i begynnelsen.
Hva tegnet virkelig endrer
En prikk over noten gjør tonen kortere, ikke raskere. Den neste tonen kommer likevel på sitt slag — det som ligger imellom, er stillhet. Å spille videre tidligere i stedet er ikke staccato, men en endring av tempoet. Det er nettopp dette avspillingsknappen gjør hørbart her: ansatsene ligger likt på alle åtte bildene.
Hvor kort et staccato er, avhenger av tempoet og av instrumentet. På fiolinen oppstår det ved å løfte buen, på klaveret ved å slippe tangenten, hos blåserne med tungen — ett tegn, tre forskjellige bevegelser. Ingen utgave oppgir et tall, for det finnes ikke: tegnet sier kortere enn skrevet, og resten er smak og øving.
To buer som ikke er artikulasjon
Legatobuen ser nøyaktig ut som Bindebue, og de to forveksles hele tiden: bindebuen gjør to noter av samme tonehøyde til én lengre, mens legatobuen spenner over forskjellige toner og bare sier at de går over i hverandre uten avbrudd. To like noter under en bue er derfor alltid bundet sammen. Og Fermate er slett ikke et spørsmål om artikulasjon, men om tid: den opphever den skrevne verdien så lenge den som spiller vil.
Notetegn · Dynamikk · Ornamenter · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.