Gjentakelsestegn
Seks skrivemåter som sier i hvilken rekkefølge taktene spilles — hver av dem to ganger: trykt og skrevet ut, begge til å lytte til.
Gjentakelsestegn sparer papir. De endrer ikke en eneste tone, bare rekkefølgen de skrevne taktene spilles i: av tre trykte takter blir det fem spilte, av fire blir det åtte. Nettopp derfor leses de så ofte feil — man ser mindre enn man spiller.
Derfor står hvert tilfelle to ganger på denne siden: én gang slik det er trykt og én gang skrevet ut. I det utskrevne bildet beholder hver takt det nummeret den har i det trykte. Den som leser tallrekken under, ser veien; den som trykker på knappen, hører den.
Hver takt har sin egen tonehøyde og varer en helnote. Det er ikke musikk, men en veiviser: bare slik hører man hvilken takt som klinger.
Gjentakelsestegn
To prikker foran taktstreken sier: tilbake til begynnelsen og én gang til. Mangler det åpnende tegnet, går man tilbake til starten av stykket. Andre gangen hoppes prikkene over, og man fortsetter rett fram — ellers ville man aldri nå slutten.
Veien: 1 2 1 2 3
To deler etter hverandre
Står det ved den samme taktstreken et lukkende og et åpnende par prikker, slutter en gjentatt del, og den neste begynner. Det er den vanlige formen for en menuett eller en dansesats: to deler, hver for seg spilt to ganger.
Veien: 1 2 1 2 3 4 3 4
Første og andre hus
Klammene over de siste taktene sier hva som spilles ved første og hva ved andre gjennomgang. Første gang gjelder klammen med ett-tallet og deretter tilbakespranget; andre gang hoppes den over, og man fortsetter i klammen med to-tallet.
Veien: 1 2 3 1 2 4
Da capo (D.C.)
Til slutt står Da Capo al Fine: begynn forfra og stopp ved ordet Fine. Fine står midt i stykket og ikke ved slutten — ved første gjennomgang hoppes det over, ved den andre er det enden.
Veien: 1 2 3 1 2
Dal segno (D.S.)
Dal Segno al Fine sender ikke til begynnelsen, men til tegnet som står et sted inne i stykket. Derfra spiller man én gang til, til Fine er nådd. Det sparer innledningen når den bare skal lyde én gang.
Veien: 1 2 3 4 2 3
Coda
Dal Segno al Coda hopper tilbake til tegnet og, andre gangen To Coda nås, ut i codaen — den egne sluttdelen. Det som står mellom To Coda og codaen, hoppes over den andre gangen. Slik får et stykke en slutt som bare forekommer én gang.
Veien: 1 2 3 2 4
Slik leser man et sprangtegn
Alle sprangtegn følger den samme regelen: man spiller videre til et ord sier noe annet, hopper én gang dit ordet peker, og fortsetter derfra rett fram. Et tegn følges bare ÉN gang — neste gang man passerer det, er det allerede brukt opp. Den som glemmer det, blir hengende i løkken.
Ordene står på italiensk i enhver utgave i verden, som forte og piano: da capo betyr fra begynnelsen, dal segno fra tegnet, fine slutt, al fine til slutten. De oversettes ikke, fordi de hører til notebildet og ikke til teksten.
Spranget til codaen leses to ganger: ved første gjennomgang er To Coda bare en notis i margen og hoppes over. Etter tilbakespranget er det utgangspunktet — derfra fortsetter man ved codategnet. Det som ligger imellom, hoppes over andre gangen; nettopp dertil er en coda.
To tegn som ikke hører hjemme her
To tegn puttes gjerne i samme sekk som sprangtegnene, selv om de gjør noe annet. Taktgjentakelse står for en takt som klinger nøyaktig som den foregående — den sparer skrivearbeid innenfor linjen, men den sender ingen tilbake. Og Opptakt er slett ikke et gjentakelsestegn, men den ufullstendige takten i begynnelsen; ved en gjentakelse utfyller opptakt og slutttakt ofte hverandre til én hel.
Notetegn · Artikulasjon · Ornamenter · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.