Kontrapunkt — to stemmer som klinger sammen og kan synges hver for seg
Fem par å lytte til. Til venstre satsen man ikke skriver, til høyre den riktige — og et helt stykke over elleve takter.
Kontrapunkt betyr: to stemmer går samtidig, og hver av dem er en melodi i seg selv. Det er mer enn å klinge godt sammen — et akkompagnement som lydig følger i terser, er uten feil og likevel ingen andre stemme. Kunsten består i å ha begge deler på én gang: en samklang som bærer, og to linjer som kan synges hver for seg.
Læren er ordnet i arter; her står den første, note mot note. Begge stemmene har samme noteverdier, og derfor er hvert møte en avgjørelse for seg. Nettopp det gjør den første arten til prøvestein: det finnes ingen gjennomgangstoner som en dårlig samklang kunne gjemme seg bak.
Her står fem par ved siden av hverandre. Til venstre satsen det gjelder, til høyre den samme begynnelsen skrevet etter reglene. Begge formene kan lyttes til, og forskjellen er nesten alltid der med en gang: ved parallellene smelter stemmene sammen til én, ved klausulen blir slutten stående åpen.
Parallelle kvinter
Tre kvinter på rad, begge stemmene oppover: det er den mest kjente feilen i tostemmig sats. Kvinten er en fullkommen konsonans, og to ved siden av hverandre lar stemmene smelte sammen til én — man hører én melodi med en farge, ikke to linjer. Til høyre er understemmen den samme, overstemmen går imot, og straks er det to stemmer igjen.
Parallelle oktaver
Det samme med oktaver, bare enda tydeligere: overstemmen dobler understemmen og slutter å være en egen stemme. Den som lytter, merker at inntrykket knapt skiller seg fra en enkelt melodi. Til høyre går overstemmen fra oktaven via seksten til tersen, og doblingen blir en motstemme.
Dissonans på slaget
I den første arten står det en konsonans på hvert slag. Til venstre er det en kvart og to septimer — samklanger som i tostemmig sats måtte forberedes og løses opp, og som her bare står der. Til høyre kommer ters, ters og kvint. Kvarten er det mest omstridte tilfellet: mellom to overstemmer duger den, over den dypeste tonen ikke.
Klausulen til slutt
Til slutt bærer overstemmen ledetonen: det nest siste møtet er en stor sekst som utvider seg til oktaven. Til venstre mangler ledetonen, og seksten blir liten — stykket slutter riktignok på oktaven, men kommer ikke virkelig fram. Begge deler er tillatt og klinger forskjellig; den gamle læren krever den store seksten til slutten.
Terskjeden
Denne kjeden er uttrykkelig tillatt, og nettopp derfor står den her: ikke enhver parallell er forbudt. Terser og sekster kan følge etter hverandre så mange man vil. Bare at stemmene blir bundet til hverandre — de gjør den samme bevegelsen, og øret hører én melodi med akkompagnement. Til høyre holder det med én motbevegelse, og akkompagnementet blir en stemme.
Et helt stykke over elleve takter
Nederst ligger cantus firmus, den gitte melodien; over den går motstemmen. Hvert møte er en konsonans, ingen fullkommen gjentas parallelt, og slutten går gjennom den store seksten til oktaven. Motbevegelse og parallellbevegelse veksler — motstemmen følger aldri understemmen lenger enn to trinn.
De fire reglene i den første arten
Sammen klinger bare konsonanser: prim, ters, kvint, sekst, oktav og utvidelsene deres til neste oktav. Kvarten hører ikke med i tostemmig sats — over den dypeste tonen regnes den som dissonans. Det er ikke et spørsmål om smak, men avgjørelsen hele læren hviler på.
To fullkomne konsonanser av samme slag etter hverandre er forbudt når begge stemmene går samme vei: parallelle kvinter og parallelle oktaver. Grunnen kan høres og er ikke bare en forskrift — stemmene smelter sammen, og av to blir det én. I terser og sekster kan man gå parallelt, bare at stemmene da blir bundet til hverandre.
Slutten går gjennom klausulen: det nest siste møtet er en stor sekst, det siste en oktav, og overstemmen stiger dit over ledetonen. Reglene i denne formen står hos Johann Joseph Fux, Gradus ad Parnassum, 1725 — skolestoff siden da, og på denne siden blir de ikke påstått, men regnet tilbake ut fra klangen.
Hva som står ved siden av
Hva avstandene mellom to toner heter: Intervaller. Hvordan et stykke slutter: Kadenser. I hvilken kirketoneart en slik melodi står: Kirketonearter.
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.