Ornamenter
Seks ornamenter, hvert gravert to ganger: tegnet slik det trykkes og samme sted skrevet ut — begge klinger, og begge varer nøyaktig like lenge.
Ett tegn over noten, og av én klang blir det fire. Et ornament foreskriver ikke andre toner, men en måte å spille denne på: den skrevne verdien blir stående, og tegnet sier hva som skjer inne i den. Hvert ornament står her to ganger — slik det trykkes og under det skrevet ut. Begge utgavene varer like lenge; å høre dem etter hverandre er det som gjør avstanden mellom skrift og klang hørbar.
Trille
Hovedtonen og naboen over veksler så fort som det går å holde rent. Tegnet sier ikke hvor mange vekslinger det er; skrevet ut står her fire par, og notverdien blir nøyaktig den samme.
Øvre mordent
Ett raskt trinn oppover og tilbake, så blir hovedtonen liggende. Tegnet er den glatte siksaken uten strek. Trinnet varer ikke lenger enn et øyeblikk — hele resten av verdien hører hovedtonen til.
Mordent
Det samme nedover: én gang kort til naboen under og straks tilbake. Tegnet bærer en loddrett strek midt gjennom siksaken. Det er hele forskjellen fra den øvre mordenten, og den overses lett.
Dobbeltslag
Fire klanger rundt den skrevne noten: naboen over, hovedtonen, naboen under, hovedtonen. Står tegnet over noten, begynner slaget straks; står det etter den, klinger noten først og slaget kommer til slutt.
Kort forslag
Den lille noten har en strek gjennom flagget sitt og spilles så kort som det i det hele tatt går. Den tar nesten ingenting fra hovedtonen: den faller på slaget, og hovedtonen følger umiddelbart.
Langt forslag
Den lille noten uten strek er ingen pynt i margen, den er et forholdt. Den tar halvparten av hovedtonens verdi — to tredjedeler av en punktert — og løser seg først da. Skrevet i lite format er det den man hører.
Ovenfra eller fra hovedtonen?
Her skiller meningene seg: begynner en trille på den skrevne noten eller på naboen over? I barokken, og fortsatt hos Mozart, begynner den ovenfra — ornamentet er der en spenning som løser seg. På 1800-tallet, fra Hummel og Chopin, begynner den på hovedtonen. Bildene her viser den senere lesemåten; i eldre musikk hører et blikk i forordet til utgaven med til arbeidet, og en god utgave sier det nettopp der.
Hvor mange toner det er plass til i et ornament, sier ingen tegn. Det kommer an på tempo og instrument: det som her er skrevet ut med fire vekslinger, blir færre i en langsom sats og flere i en rask.
To som ikke lar seg skrive ut
To tegn mangler i denne rekken, Arpeggio og Glissando, og det av én grunn: de har ingen faste toner. Bølgelinjen foran en akkord sier at klangene kommer etter hverandre — ikke hvor fort. Streken mellom to noter sier at veien imellom klinger — på pianoet er det tangentene imellom, på fiolinen en glidebane uten trinn. Hva som ligger imellom, avgjør instrumentet, og derfor lar det seg ikke sette i noter.
Notetegn · Dynamikk · Noteverdier · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.