Fugen — et tema som forvandler seg og likevel forblir seg selv
Seks forvandlinger å lytte til. Til venstre alltid det samme temaet, til høyre forvandlingen — og en eksposisjon med to innsatser.
En fuge har ett eneste tema, og av det vokser hele stykket. Det trer først fram alene, så overtar den neste stemmen det mens den første går videre — og underveis blir det snudd om, lest baklengs, strukket og presset sammen. Det forblir gjenkjennelig, selv om knapt noen innsats høres ut som den forrige.
Ingenting av dette er et spørsmål om stemning, men om regning. Hver forvandling kan oppgis som et tall: svaret ligger sju halvtoner høyere, omvendingen snur hvert intervall, krepsen leser tonene baklengs, forstørrelsen dobler hver lengde. Nettopp derfor påstås ingenting på denne siden som ikke er telt tilbake fra klangen.
Her står seks par ved siden av hverandre. Til venstre alltid det samme temaet, til høyre forvandlingen. Begge versjonene kan man lytte til — i omvendingen høres det straks at melodien beholder skikkelsen sin og likevel går den andre veien.
Svaret
Den andre stemmen bringer det samme temaet, hver tone sju halvtoner høyere. Avstandene mellom tonene endrer seg da ikke — det er prøvesteinen: en transponering som endrer bare ett intervall, er ingen. Man hører den samme melodien et annet sted, og av det lever begynnelsen på enhver fuge.
Omvendingen
Hvert intervall går den andre veien: der temaet stiger et trinn, faller omvendingen det samme trinnet. Den første tonen blir stående, alt annet klapper rundt den. Skikkelsen til melodien forblir gjenkjennelig, retningen er byttet om — her speiles halvtone for halvtone, og derfor står det fortegn i bildet som temaet ikke har.
Krepsen
Tonerekken lest bakfra og fram: den siste tonen blir den første. Det er den forvandlingen som er vanskeligst å høre, fordi skikkelsen endrer seg fullstendig mens hver enkelt tone forblir den samme. På papiret ses den straks; for øret kreves det øvelse.
Forstørrelsen
Den samme tonerekken, men hver lengde doblet: åttendedeler blir til fjerdedeler, og temaet trenger to takter i stedet for én. I en fuge står forstørrelsen som regel mot slutten, når temaet skal tre fram stort enda en gang mens de andre stemmene går videre i det opprinnelige tempoet.
Forminskningen
Den motsatte retningen: hver lengde halvert, åttendedeler blir til sekstendedeler. Temaet løper dobbelt så fort og får plass i en halv takt. Sammen med forstørrelsen gir det mulighet til å høre det samme temaet i to hastigheter på én gang.
Strettoen
Den andre innsatsen venter ikke på at den første skal bli ferdig, men kommer her allerede etter to åttendedeler. Temaet overlapper seg selv — og det måles på innsatstidene: så lenge avstanden er kortere enn temaet, er det en stretto. Mot slutten av en fuge rykker innsatsene ofte tettere og tettere, og stykket trekker seg dermed sammen.
Eksposisjonen: tema og svar
Øverst begynner temaet alene. En takt senere setter svaret inn nedenfor, en oktav under den reale transponeringen — og overstemmen spiller videre i stedet for å tie. Denne motstemmen er kontrapunktet til temaet: den skal passe til svaret uten å ta oppmerksomheten fra det. Til slutt hviler begge stemmene på den samme tonen med to oktavers avstand.
Hva som skjer med temaet
Svaret er den andre stemmen: det samme temaet, hver tone sju halvtoner høyere. Avstandene mellom tonene forblir da de samme, tone for tone — det kan telles i klangen. Slik ser et realt svar ut. Begynner et tema med et kvintsprang, snevrer de gamle mesterne det inn til en kvart så svaret blir i tonearten; da kalles det tonalt. Temaet på denne siden begynner med et sekundtrinn og trenger ikke den justeringen.
Omvendingen snur hvert intervall: et trinn oppover blir det samme trinnet nedover. Den første tonen blir stående der den sto, alt annet klapper rundt den. Krepsen leser tonerekken bakfra — den siste tonen blir den første. Begge forvandlingene endrer bare tonehøydene, ikke lengdene.
Forstørrelse og forminskning gjør det motsatte: tonene blir, hver lengde dobles eller halveres. I forstørrelsen tar temaet to takter i stedet for én. Strettoen lar til slutt den andre innsatsen begynne før den første er ferdig — temaet overlapper seg selv, og jo senere det skjer i en fuge, desto tettere rykker innsatsene sammen.
Hva som står ved siden av
Hvordan to stemmer føres sammen: Kontrapunkt. Hva avstandene mellom to toner heter: Intervaller. Hvordan en frase slutter: Kadenser.
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.