Punkterte noter
Fem tilfeller, hvert av dem to ganger å lytte til: først noten uten punkt, så den samme med — og takten varer nøyaktig like lenge.
Et punkt bak notehodet er det sparsommeligste tegnet i hele noteskriften. Det sier: og enda en gang halvparten av det. Av halvnoten blir tre firedeler, av firedelen tre åttedeler, av åttedelen tre sekstendeler.
Det er ikke et fast tillegg, men et forhold: hvor mye punktet legger til, avhenger av hvor lang noten ville vært uten det. Derfor står hvert tilfelle her to ganger — én gang bar, én gang med punkt — og begge ganger ligger tonen i samme høyde. Bare lengden kan høres. Takten blir derimot nøyaktig like lang som før: det punktet gir noten, tar det fra pausene bak.
Punktert halvnote
Av to firedeler blir det tre. I tre firedels takt fyller den hele takten og er der normaltilfellet — en eneste tone som ligger over alle tre slagene. I fire firedels takt blir det nøyaktig en firedel igjen bak den, og derav oppstår et av de hyppigste taktbildene som finnes.
Punktert firedelsnote
Av to åttedeler blir det tre. Det er punktet man ser oftest: sammen med en åttedel bak fyller det to slag og gir det lang-kort-mønsteret som enhver marsj og annenhver ballade har. Spiller man det jevnt, blir gangen til en slentretur.
Punktert åttedelsnote
Av to sekstendeler blir det tre. Den samme delingen en etasje lavere, og den korte noten bak blir svært kort — så kort at forskjellen til triolen viskes ut om man ikke lytter nøye. På trykk er de to tydelig forskjellige; spilt ofte mindre.
Dobbeltpunktert note
Et andre punkt legger enda halvparten av det første til, altså en firedel av grunnverdien. Til sammen gir det sju åttedeler av den opprinnelige noten: nesten alt, men nettopp ikke helt. Restene bak blir tilsvarende bittesmå, og nettopp derav lever skarpheten i barokkens ouverturer.
Punktert pause
Punktet virker på pauser akkurat som på noter — man hører det bare ikke, man merker det på ventingen. I bildet er de to tonene til venstre og høyre de samme; det eneste som har flyttet seg, er når den andre kommer. I eldre utgaver unngikk man den punkterte pausen og skrev to pauser i stedet; i dag står den overalt.
Den punkterte rytmen
Først åtte jevne åttedeler, så den samme takten punktert
Den vanligste bruken er slett ikke en enkelt lang tone, men et par: en punktert note med en kort bak, om og om igjen. Lang–kort, lang–kort. Begge radene i bildet varer like lenge og bærer den samme pulsen — den ene deler den jevnt, den andre i tre mot en.
Dette mønsteret bærer den halve musikkhistorien: den franske ouverturen lever av det, marsjen likeså og en god del av det som i popmusikken går for å være «rett». Spiller man det jevnt, spiller man noe annet — og den som hører det, merker det straks, også uten å kunne sette ord på det.
Der punktet er regelen
Seks åttedeler, så den samme tiden som to punkterte firedeler
I sammensatte taktarter er den punkterte noten ikke et unntak, men selve slaget. I 6/8 teller man ikke seks åttedeler, men to slag à tre — og ett slag er nøyaktig en punktert firedel. Bildet viser begge etter hverandre: først de seks åttedelene, så de to slagene som samler dem.
Derfor er slike takter fulle av punkter uten at noe spesielt er ment. Og derfor trengs duolen der så snart det likevel skal spilles to i stedet for tre.
Hvilke noteverdier som finnes
Punktet endrer en noteverdi, det erstatter den ikke. Hvilke verdier som finnes — hele, halve, firedels- og åttedelsnoter med pausene sine — står hos Noteverdier. Hvilken takt som telles hvordan, og hvorfor 6/8 telles annerledes enn 3/4, står hos Taktarter.
Notetegn · Noteverdier · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.