De sju modusene

C Jonisk (dur)

De hvite tangentene fra C til C — trinn 1 i C-dur som grunntone.

Toner

C D E F G A B

Kjennetegn

ingen — dette er durskalaen

Typisk rekke

I–IV–V–I: C – F – G – C

Grunnskalaen i vestlig musikk: to heltoner, en halv, tre heltoner, en halv.

C Jonisk med grep og klaviatur

D dorisk

De hvite tangentene fra D til D — trinn 2 i C-dur som grunntone.

Toner

D E F G A B C

Kjennetegn

stor sekst — i motsetning til moll

Typisk rekke

i–IV–i–IV: Dm – G – Dm – G

Moll med stor sekst. Kirketonearten i jazzen og i utallige folketoner.

D dorisk med grep og klaviatur

E frygisk

De hvite tangentene fra E til E — trinn 3 i C-dur som grunntone.

Toner

E F G A B C D

Kjennetegn

♭2 — i motsetning til moll

Typisk rekke

i–♭II–i–♭II: Em – F – Em – F

Moll med liten sekund — halvtonen rett over grunntonen gir den spanske fargen.

E frygisk med grep og klaviatur

F lydisk

De hvite tangentene fra F til F — trinn 4 i C-dur som grunntone.

Toner

F G A B C D E

Kjennetegn

♯4 — i motsetning til dur

Typisk rekke

I–II–I–II: F – G – F – G

Dur med forstørret kvart. Låter svevende og åpen; vanlig i filmmusikk.

F lydisk med grep og klaviatur

G miksolydisk

De hvite tangentene fra G til G — trinn 5 i C-dur som grunntone.

Toner

G A B C D E F

Kjennetegn

♭7 — i motsetning til dur

Typisk rekke

I–♭VII–IV–I: G – F – C – G

Dur med liten septim. Skalaen til dominantseptimakkorden, og til blues og rock.

G miksolydisk med grep og klaviatur

A Eolisk (naturlig moll)

De hvite tangentene fra A til A — trinn 6 i C-dur som grunntone.

Toner

A B C D E F G

Kjennetegn

♭6 og ♭7 — den naturlige mollen

Typisk rekke

i–♭VI–♭VII–i: Am – F – G – Am

De samme tonene som durskalaen en liten ters høyere, bare talt fra en annen tone.

A Eolisk med grep og klaviatur

B lokrisk

De hvite tangentene fra B til B — trinn 7 i C-dur som grunntone.

Toner

B C D E F G A

Kjennetegn

♭2 og ♭5 — grunnakkorden er forminsket

Typisk rekke

i°–♭II–i°–♭II: Bdim – C – Bdim – C

Den eneste kirketonearten med forminsket kvint over grunntonen — derfor står den sjelden alene.

B lokrisk med grep og klaviatur

Alle sju på C

På samme grunntone høres forskjellen best: framhevet er det som avviker fra dur. Dorisk, frygisk, eolisk og lokrisk har liten ters (mollkarakter), jonisk, lydisk og mixolydisk stor ters (durkarakter).

Fra lyst til mørkt

Hvert hevet trinn gjør lysere, hvert senket mørkere. Lydisk er den eneste med et hevet trinn, lokrisk har fem senkede:

lydisk › Jonisk › miksolydisk › dorisk › Eolisk › frygisk › lokrisk

Slik kjenner man igjen en modus

Først grunntonen — tonen stykket hviler på, som regel bassen i første og siste akkord. Så tersen over: liten betyr mollfamilien, stor durfamilien. Så den kjennetegnende tonen: stor sekst over moll er dorisk, liten sekund frygisk, hevet kvart over dur lydisk, liten septim mixolydisk.