Bindebue og legatobue
Fem tilfeller, hvert av dem to ganger å lytte til: de samme notehodene uten bue og med. Det som endrer seg står ikke i bildet, men i klangen.
En bue mellom to notehoder ser alltid lik ut. Hva den betyr, avgjøres av én ting alene: tonehøyden på hodene den forbinder.
Samme høyde: da er det en bindebue, og av to noter blir det én tone som varer like lenge som begge til sammen. Det andre hodet anslås aldri — det står der bare for å si hvor mye lenger det første varer.
Ulik høyde: da er det en legatobue, og det blir like mange toner som det er hoder. De spilles bare uten å sette av, den ene inn i den neste.
Derfor står hvert tilfelle her to ganger, med like mange hoder i begge bildene. Den som teller med, hører bak en bindebue færre toner enn han ser. Det er hele forskjellen, og den er ingen tolkning, men noe man hører.
Bindebuen
To like noter med en bue imellom: bare den første spilles, og den klinger videre til også den andre ville vært utløpt. I bildet står fire hoder, tre toner høres. Det trengs overalt der en varighet ikke lar seg skrive som én enkelt noteverdi — og det skjer oftere enn man tror.
Mer enn to noter
Buen binder alltid nøyaktig to hoder sammen. Skal en tone ligge over tre, står det to buer, den ene etter den andre; noten i midten bærer begge endene. Likevel høres bare én tone, og den varer like lenge som alle hodene til sammen. Slik kan enhver varighet skrives, også en som ikke har noe tegn i det hele tatt.
Over taktstreken
Taktstreken stopper ikke en tone. Begynner en note på slutten av en takt og skal klinge inn i den neste, deles den ved streken og bindes — annerledes går det ikke, for hver takt må gå opp for seg selv. Av det høres ingenting: tonen løper glatt over grensen, som om den ikke var der.
Legatobuen
Over ulike tonehøyder sier den samme buen noe helt annet: spill dette uten å sette av. Tonene forblir det de er, og hver av dem anslås; det som bindes, er måten de følger hverandre på. På strykere betyr det ett buestrøk for hele greia, på blåsere ett åndedrag, ved klaveret fingre som blir liggende.
Synkopen
En bindebue over et taktslag flytter vekten. Den lange tonen begynner ikke på slaget, men ved siden av, og løper rett over det — slaget er der, men ingen spiller det. Nettopp av det lever dansemusikken, jazzen og halve popen. På trykk ser det ut som en bagatell; i klangen hører man straks at noe vipper.
Hvordan man skiller dem
Tavlen viser den samme buen to ganger, hver gang over to hoder. Til venstre har hodene samme høyde, til høyre ikke — mer er det ikke, og mer trengs ikke. Til venstre lyder to lange toner, til høyre fire korte.
Den som vil holde Bindebuen og Legatobuen fra hverandre, ser altså ikke på buen, men på hodene under. Det gjelder også der det ser uvant ut: en bue over tre eller flere like hoder binder ikke, den holder — hver note til den neste. Og en bue over to hoder som ligger en halvtone fra hverandre, holder ikke, den binder, hvor nær høydene enn ligger.
Hva som står ved siden av
Hvor lenge en note varer uten bue, og hvilke verdier som finnes, står hos Noteverdier. Hvordan en tone settes an — kort, betont, båret — står hos Artikulasjon; legatobuen hører til den familien, fordi den sier det samme som ordet legato.
Notetegn · Noteverdier · Artikulasjon · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.