Enharmoni
Fem par å lytte til: samme tangent to ganger, to ulike notebilder. Klangen er den samme, skrivemåten ikke.
Mellom C og D ligger det på pianoet nøyaktig én svart tangent. Skrevet ned er den to ting: en hevet C eller en senket D. Begge skrivemåter klinger likt — de kalles enharmonisk forvekslet.
På denne siden står hvert par to ganger ved siden av hverandre. Den som lytter til begge bildene, hører én og samme tone; den som ser på dem, ser to ulike noter: hodet sitter et trinn høyere eller lavere, og foran det står et annet fortegn. Nettopp den forskjellen er etterregnet her — tonehøyden ut fra klangen, hodets plass og fortegnet ut fra det stukne bildet.
Skrivemåten er ingen smakssak. Den sier hvor tonen kommer fra og hvor den vil: i en toneart med kryss heter den én ting, i en med b noe annet, og inne i en akkordrekke blir den navngitt etter rollen sin. Den som velger feil skrivemåte, spiller riktignok riktig, men skriver ned noe annet enn det som var ment.
Den svarte tangenten
Det vanligste tilfellet og det enkleste: tangenten mellom to stammetoner har ingen egen bokstav, så den låner en av naboene — én gang nedenfra med en heving, én gang ovenfra med en senking. I bildet hopper notehodet dermed et trinn, og fortegnet skifter retning.
Et kryss på en hvit tangent
Mellom E og F ligger det ingen svart tangent, avstanden er allerede en halv tone. En hevet E havner derfor på den tangenten som uansett heter F. Det ser overflødig ut og er det ikke: i en skala som trenger en E, er det den hevede E som står der — ellers kom samme bokstav to ganger og en annen slett ikke.
Over oktavgrensen
Det samme ved oktavens øvre kant: fra B til C er det en halv tone, så en hevet B faller på den C som ligger over. Her flytter notehodet seg ikke bare et trinn, det skifter oktav — i klangen merkes ingenting av det, i bildet alt.
En b på en hvit tangent
Og den andre veien: en senket C faller på tangenten under. Notehodet står da et trinn høyere enn sin likt klingende nabo, og foran står en b. Slike skrivemåter er sjeldne, men de er ingen feil — de dukker opp der tonearten krever dem.
Dobbeltkrysset
To hevinger på én gang løfter tonen et helt trinn: hodet blir stående på trinnet sitt, tangenten som gripes er naboens. Dobbeltkrysset ser ut som et lite skrått kors og står nesten bare der en skala full av kryss må holde trinnene sine samlet.
To tonearter, de samme tangentene
Det som gjelder for én enkelt tone, gjelder for en hel toneart. Fiss-dur og Gess-dur griper tangent for tangent det samme — de klinger ikke likt, de er like. I notebildet står den ene der med seks kryss, den andre med seks b.
Hvilken man tar, avgjøres av det som står rundt: et stykke som kommer fra E-dur, skriver videre med kryss; et som vil til Dess-dur, skriver b. Begge ganger klinger det likt, og begge ganger er bare den ene skrivemåten den nærliggende.
Hva som står ved siden av
Hvilke tegn som hever og senker tonen, og hvor lenge de gjelder, står hos Fortegn. Hvilken toneart som har hvor mange av dem, og hvordan de henger sammen, står hos Tonearter.
Notetegn · Tonearter · Musikkuttrykk
Anotona gjør det for deg
Ta et bilde av et noteark, eller spill melodien — Anotona finner tonearten, setter notene og transponerer dem til hvilken som helst annen. Gratis.
Se AnotonaHver tone på denne siden er regnet ut, ikke skrevet av.